Mangelsgården

Den eldste delen av anlegget er altså det som kalles Mangelsgården (nr. 1 på kartet). Her ble det på 1670-tallet oppført et landsted med paviljonger, dammer og fontener. Dagens hovedbygning er fra ca 1698, men den ble kraftig ombygd rundt 1770. Seinere kom det flere tilbygg, blant annet et uthus (nr. 3) slik at det ble dannet et gårdsrom også på østsida av hovedbygget.

Den første kjente eieren var den tyskfødte general Hans Ernst von Tritzschler (1647-1718), som også dreiv innen trelast og skipstransport. Neste eier, general Fredrik Ferdinand Hausmann (1693-1757), anla en hage med fiskedammer, paviljonger og nyttevekster. Foran hovedbygget ble det en periode dyrket både appelsiner og laurbær. Gården ble på denne tida regnet som byens fineste, og da kong Fredrik 5. besøkte Christiania i 1749, bodde han her. Seinere kjøpte general Johan Mangelsen (1694-1769) gården, og det er etter ham Mangelsgården har fått navn.

Arbeidsanstalten

I 1809 opprettet ei gruppe av byens velstående borgere den veldedige stiftelsen «Prinds Christian Augusts Minde». Navnet var til ære for den danske offiser og stattholder i Norge Christian August (1768-1810), som da skulle forlate Norge. Hensikten med stiftelsen var å hjelpe fattige og arbeidsløse. Antallet fattige hadde økt sterkt, og Tukthuset i byen var gått over til å bli et reint fengsel, og ikke som før en arbeids- og disiplineringsanstalt for løsgjengere.

Stiftelsen kjøpte i 1812 Mangelsgården, og fattigvesenets spinnerier ble flyttet hit. I disse skulle folk som trengte det, kunne få arbeid. I 1819 ble den faste anstalten etablert som et arbeidshus. Fattige og arbeidsløse som ikke hadde noe å leve av, kunne her få noe lønna arbeid. I prinsippet skulle dette være frivillig, men tvangsplassering forekom allerede fra starten. «Prindsen» ble derfor raskt et sted for fattige, funksjonshemmete og andre som falt utafor det vanlige livet i byen, men som myndighetene ønsket en viss kontroll med. Også en del barn som ikke hadde familie som kunne ta seg av dem, ble plassert her.

Arbeidet i anstalten var hovedsakelig steinhogging, spinning og veving, samt opptrevling av gammelt tauverk (drevplukking). Ellers kunne næringslivet leie billig arbeidskraft herfra.

Etter hvert ble det for trangt i Mangelsgården, og det ble oppført flere nye bygg. I 1833 ble Fabrikkbygningen (arkitekt Christian H. Grosch; nr. 9 på kartet) tatt i bruk og i 1856 Vaskeriet (nr. 12).

Galehuset

I Oslo hospital var det etablert et dollhus (galehus) for klientell som var så avvikende at de ikke kunne tvinges til å arbeide. Dette lå i Gamlebyen, i Aker kommune, og var administrert av stiftsdireksjonen, men ble også benyttet av Christiania. Det var imidlertid få plasser, og disse var nokså dyre. I 1829 ble det derfor etablert et eget dollhus med ni plasser for hovedstaden i nordfløya av Mangelsgården (nr. 2). Hva slags behandling som ble gitt her, er lite kjent, men den var neppe veldig omfattende. Kapasiteten ble fort sprengt, og alt i 1834 ble det påbygd en etasje på dollhusfløyen.

I 1848 kom den første sinnssykeloven. Denne stilte krav både til bygninger, personale og behandling. (Bl.a fikk legene monopol på behandling – uten at disse nødvendigvis hadde høyere kompetanse enn de som til da hadde drevet anstalten.) På bakgrunn av loven måtte det foretas omfattende utbedringer. I 1850 var det gjort tilstrekkelig til at asylet fikk godkjenning. De neste tiåra kom flere utvidelser av bygningsmassen (nr. 6–8).

Christiania kommunale Sindssygeasyl holdt til i Storgata 36 fram til 1905, da Dikemark sykehus i Asker overtok de mannlige pasientene, og 1908, da kvinneavdelingen der var klar. På det meste hadde asylet 120 plasser.

Andre virksomheter på 1800-tallet

I 1840 ble byens fattigsykehus (nr. 5 på kartet) oppført inne på området, bak Mangelsgården. Det hadde denne funksjonen bare kort tid. Seinere var det blant annet gamlehjem (Alderdommens Hvile) og kvinneavdelinger for asylet og arbeidsanstalten. Fra 1886 til 1898 var det i drift ei sykehusavdeling for kvinner med kjønnssykdommer.

Før Stortinget fikk sitt eget bygg, var tingsamlingene i Katedralskolen hvert tredje år. Når dette pågikk, flytta skolen sine aktiviteter til Mangelsgården.

En periode hadde politilegen visitasjonslokale for prostituerte på området. Christian Krohg, som hadde atelier i nærheten, kan ha hentet inspirasjon herfra til sitt kjente bilde «Albertine i politilægens venteværelse».

1900-tallet

Asylet på «Prindsen» ble altså avviklet i 1908. Etter hvert ble det også endringer i holdningene til klientellet som hørte under arbeidsanstalten. Løsgjengerloven og dens bestemmelser om tvangsarbeid var likevel gjeldende fram til 1970. I 1915 ble det imidlertid opprettet en egen statlig anstalt for dette, Opstad tvangsarbeidshus på Jæren. Denne delen av virksomheten på «Prindsen» ble derfor gradvis avviklet, og det ble i stedet etablert vernehjem og ulike rehabiliteringsinstitusjoner for rusmisbrukere. Flere av verkstedene var i bruk enda på 1970-tallet.

Rundt 1930 ble det satt opp en funkisliknende trebygning (nr. 13) i sørenden av området – mot Storgata. Den inneholdt handelsboder som erstatning for de som ble revet på Youngstorget (Youngstorvets basar), da Folketeaterbygningen ble oppført.

Mangelsgården ble fredet i 1927.

I dag

De seinere år har det på området vært blant annet eldresenter, offentlige kontorer, omsorgsboliger, nattherberge og ulike sosiale institusjoner. «Prindsekjøkkenet», som ble opprettet som sentralkjøkken for anstaltene i 1833, var i virksomhet helt fram til 2006. I basarene er det brukthandler, og i Mangelsgården drives ulike serveringssteder. Videre driver Kirkens bymisjon Aktivitetshuset Prindsen i Vaskeribygningen for mennesker med psykiske lidelser i bydelen.

Kommunens eierskap har vært organisert på ulikt vis. En periode var det Bydel Grünerløkka (da med navnet Grünerløkka-Sofienberg) som forvaltet området. Bydelen har fortsatt en strektegning av Mangelsgården i sin logo. Mange mindre aktiviteter innen kultur og samfunnsliv fant i denne tida sin plass innenfor murene. Det ble imidlertid bare i begrenset grad gjort utbedringsarbeider, og mye av bygningsmassen og uteområdet fortsatte å forfalle. Fra 2004 er det Omsorgsbygg KF som forvalter «Prindsen». Husleieøkninger har gjort at mange av de mindre brukerne har flytta fra stedet.

Sommeren 2007 ble det satt opp et midlertidig konteinerbygg bak basarene. Der holdt byens sprøyterom til, på dispensasjon til 2013 da det ble flyttet til hjørnegården mot Hausmanns gate (gassverkets administrasjonsbygning). Denne etableringa var svært omstridt.

Oslos byantikvar la i 2006 fram en fredningsplan for heile området. Thon Eiendom, som eier heile den tilgrensende gårdrekka i Brugata, la i 2005 og 2009 fram private reguleringsforslag. Riksantikvaren la ned innsigelse mot begge disse etter protester fra kulturvernhold. Høsten 2009 fatta så Riksantikvaren fredningvedtak for området.

Oslos byantikvar la i 2006 fram en fredningsplan for hele området. Thon Eiendom, som eier hele den tilgrensende gårdrekka i Brugata, la i 2005 og 2009 fram private reguleringsforslag. Riksantikvaren la ned innsigelse mot begge disse etter protester fra kulturvernhold. Høsten 2009 fatta så Riksantikvaren fredningvedtak for området.

I 2006 ble nettverket Prindsens venner etablert.

De fattiges kvartal

Prinds Christian Augusts Minde går også under betegnelsen «De fattiges kvartal». Her har det gjennom 200 år vært aktiviteter knyttet til samfunnets fattige og utstøtte. Sånn sett kan området sees som en motpol til de bygninger og steder som vanligvis vernes og tas vare på.

Arkitekturen har i utgangspunktet et svært lukket preg – de gale og fattige skulle ikke sees. Til tross for endringer i samfunnets holdninger, har området fortsatt dette preget. Det gjør «Prindsen» unik i norsk og nordisk sammenheng. Fra antikvariske myndigheter er det derfor lagt vekt på at nettopp denne historiske lukketheten er en del av eiendommens bevaringsverdighet.

Kulturminne

Prinds Christian Augusts Minde er et kulturminne og har nummer 86153 i Riksantikvarens kulturminnebase.

Skrevet av Wenche Blomberg, sist oppdatert januar 2020.